Naturens underverk

Å booke flybilletter i Brasil skal ikke være enkelt. I utgangspunktet skulle vi ta fly fra Sao Paulo til Foz Do Iguacu, men uten bekreftelse og billett sendt over e- post droppet vi dette og valgte å gå for buss i stedet. Alternativet er mye billigere og koster ca 300 NOK per person. Men i ettertid viser det seg at flyselskapet trakk Morten for 3000 NOK allikevel…argh! Morten er i kontakt med DNB Nor og vi satser på at de overfører pengene tilbake til han.

Vi drar avgårde fra Sao Paulo kl 20. 00 og begge er spente på hvordan vi vil takle en 16 timers busstur. Bussturen går overraskende fort, kanskje ikke så rart da vi sover mesteparten av tiden.  Plutselig er vi i Foz Do Iguacu, den brasilianske siden. Sporty som vi er drar vi rett til Nasjonal parken etter kattevask på busstasjonen (Selv om vi ikke alltid bor på hosteller er vi tross alt backpackere). Backpackersekken får vi lagt fra oss i et locker og med det er vi klare for å se vannsystemtet som er bredere enn Vicotira Falls og høyere enn Niagara Falls.

Vi hadde på forhånd unngått å se på bilder fra fossefallet: Vi ønsker å bli overrasket. Gjett om vi ble!

Fossefallet er 3 kilometer lang

Fossefallet er så gedigent at når vi skal gå til den ytterste utsiktpunktet på den brasilianske siden blir vi våte. Det kommer såpass mye sprut fra fossefallet at regntøy er fordelaktig å ha på seg.

Fallet er på 80 meter

Vi var heldig med været: Med sol og fuktighet følger regnbue

Foz Do Iguacu er en del av både Brasil og Argentina og nasjonalparken er derfor delt i to. Det er tidkrevende å besøke begge siden samme dag, siden man må krysse grensen å få gjennomført alle formalitetene for exit og entre.  Vi hadde planlagt dette nøye for å rekke begge sidene på kort tid. Etter å ha vært på den brasilianske siden tar vi bussen til den argentinske siden der vi skal overnatte på en pousada. Å få ordnet formalitetene tar kort tid, men bussen har ikke tid til å vente på at vi skal bli ferdige så vi må vente på neste buss. Hoppe av og på en ny buss må vi gjøre to steder (ett for exit Brasil og et for entre Argentina).  Da vi tilsider kan ta bussen inn til Argentina, kommer vi på at vi ikke vet hvor langt vi skal sitte på denne bussen i forhold til pousaden vår. Så vi spør om veibeskrivelse og finner ut at pousaden ikke ligger langt fra grensen, så vi hopper av og tar taxi til pousaden.  Taxisjåføren sliter med å finne stedet, men tilslutt kommer vi til rett sted. Vi er så glade da vi kom fram! Trøtte, men glade.

Eieren av pousaden, Lorenna er ei sympatisk, omsorgfull og utadvendt kvinne som tar oss i mot med åpne armer. Den første kvelden sitter vi ved stuebordet hennes og skravler om hotelldrift, reising og latinsk mat.  Hun tilbyr seg å bestille take away og betale maten for oss (som vi betaler tilbake senere), siden vi ikke har rukket å veksle til Argentinske Pesos enda. En stor lettelse for oss!

Til frokost dagen etter vi snakker vi lenge med Loenna og denne gangen diskuterer vi narkotika problematikken i Latin Amerika pluss Mexico. Vi lærer mye av vår vertinne. Kosten er ikke den sunneste, siden brasilianere er så glad i søtsaker. Drikken der i mot er yammi. De dyrker appelsin, lime, grapefrukt der så til frokost får vi hjemmelaget grapefrukt og appelsinjuice. Tilslutt må vi avbryte, Lorenza som er så glad i å snakke for å komme oss til nasjonalparken på den Argentinske siden.

Det var umulig å unngå og få vann på kameralinsa

Vi så mange Coatier. De var søte, men også irriterende ved at de er lite menneskesky og kan bli aggresive når de ønsker å få mat

På den Argentinske siden er det lagt opp for å komme nærmere fossefallet enn hva som er mulig på den brasilianske siden. Vi kommer så nærme fossefallet at vi blir klissvåte! Vi tok nemlig en båttur som var sinnsynkt artig. Vi kjøpte en film fra båtturen og man kan se Maria glise bredt så og si konstant. Selv om vi fikk føle på kroppen en liten del av fallet var det nok til å få følelsen av hvor stor kraft det var i vannet. Gapte du fikk du masse vann i munnen og fikk følelsen av å ikke puste.

Etter en lang og fuktig dag på nasjonalparken drar vi tilbake til pousaden for å pakke og ta flyet til Buenos Aires.  Men området vi bor på er et helt nytt og det finnes minimalt med gateskilt så vi trasker rundt i klissbløte klær to timer uten å ha en anelse på hvor vi er. Det finnes ingen taxier, kartet er lite til hjelp uten gateskilt og lokalbefolkningen gir oss feil veibeskrivelser.

Vi går og går, det blir mørkere og mørkere og vi mer molofonke. Vi begynner å lure på om vi ikke rekker flyet og prøver å komme på noen ideer på hvordan vi skal finne fram til pousaden.  Så plutselig, ser vi jammen meg pousaden vår! Ha, da løste alt seg jo…trodde vi, helt til vi kom på at vi ikke har noe sted å overnattei Buneos Aires. Vi ankommer BA etter midtnatt så å finne noe sted da er ikke akkurat idealt, men hva kan vi gjøre? Når du bor ho en engel, løser alt seg! Dama har booket overnatting til en rimelig og pent Bed & Breakfast for oss. Litt vemodig sier vi hadet til Lorenza og partneren hennes og flyr avgårde til Buenos Aires (som viser seg til å bli en svært ubehagelig flytur, spesielt for Maria).