Santa Marta – Rodadero

Etter å ha brukt mesteparten av tiden i Barranquilla til å søke opp Marias tidligere fosterfamilie og biologiske familie var vi klare for å utføre mer typiske ferieaktiviteter igjen. Marias mamma og pappa har vært i Santa Marta tidligere og likte stedet, vi så  derfor fram til å besøke Santa Marta. Vi bestilte minibuss igjennom hotellet vi bodde på i Barranquilla. Santa Marta ligger ikke langt fra Barranquilla, omtrent to og halv time med buss.

Santa Marta er stedet Colombianerne drar til i helgene for å få sol og strand. Vi booker et hotell som ligger kun 200 meter unna havet og med balkong. Prisen er ikke til å klage på heller, under 200 kr per natt. Første og mest sannsynlig også det eneste rommet med balkong på denne reisen. Temperaturen i Colombia har under hele turen vært stabil og varm! Vi hadde på forhånd, etter å ha sett på værmeldingen trodd at vi skulle få regnskyller et par ganger i løpet av dagen, siden det er regntid her nå. Men den gang ei, vi har vært utrolig heldig med været og har kun opplevd regnskyll en dag i Medellin. Som det ble skrevet om i Cartagena innlegget, er klimaet her fuktig og varmt, men i forhold til Cartagena er Santa Marta (og Baranquilla) like varmt, men har en tørrere luft. Det merkes at vi nå er i et karibisk klima: Herlig.

Utsikt fra balkongen

Vi kommer oss til Santa Marta på kvelden. Det er 22. juli og datoen for den tragiske terroraksjonen som traff sted i Oslo. Vi fikk vite om nyheten via e- post fra Margaret og Magnus (Moren og broren til Morten) og har siden da jevnlig oppdatert oss på saken. Vi har, som alle andre i Norge blitt preget av hendelsen og dropper dermed planen om å teste utelivet. Internetten på rommet fungerer ikke og vi får låne pc-en ved resepsjonen. Resepsjonistene på hotellet har fått med seg nyheten og kondolerer. Vi snakker ut om det som har skjedd, tanker vi har om hva som skjer i Norge videre, hvordan det kunne skje, hva motivet var og forsikrer oss om at våre kjære i Norge har det bra.

Neste morgen, blir vi vekket av at ei hotellansatt som banker på døren. Vi bråvåkner og gir noen grynt til svar. Det banker fortsatt på døren og Morten får åpnet opp. Inn kommer ei dame bærende på et brett. Selv om vi ikke har bedt om frokost på sengen, får vi dette. Bra service detta. Siden vi fortsatt ikke har noen klokke tilgjengelig, spør vi henne om tiden. Klokken er bare 08.00. Vi spiser frokosten på balkongen og legger oss igjen. Maria sovner lett igjen, men Morten står opp etter et par minutter. Morten benytter anledningen til å gjøre en del praktiske ting, mens Maria sover. Blant annet finner han ut hvor nærmeste ATM er og fått tatt ut penger for dagen (Viktig informasjon på reiser som dette). Vi får på oss strandtøy og går hele to minutter bort til stranda. Stranda her er mye bedre enn i Cartagena. Den er hvitere og vannet er klarere. Vi er her på en lørdag, så det er mange på stranda. I tillegg er det en idrettsturnering i strandfotball og volleyball der denne dagen. Det er mye liv på stranda. Fra strandselgere blir det litt for stor pågang. Vi blir tilbudt smykker, klær, is, frukt, drikke, solbriller og ulike snacks annen hvert minutt.

Vi leier strandstoler og parasoll ved siden av en hyggelig colombiansk familie som passer på sakene våres mens vi bader. De gir oss klar beskjed om at vi ikke kan legge fra oss noen ting. Vi legger allikevel fra oss solbriller og klær. Solbrillene er selvfølgelig borte da vi er tilbake. Vi lurer på om det er noen av solbrille selgerne som har tatt dem for det tar ikke lange tiden før noen kommer bort for å selge oss solbriller. Apropos solbriller, dette er Mortens tredje par som enten blir ødelagt eller mistet. Jammen meg bra at vi kjøper noen billig kopier og ikke merkebriller. Etter å ha vært på stranda hele dagen kjøler vi oss ned med kald dusj, air condition og aloe vera. Dette er en tradisjon Morten har videreført til Maria: Herlig oppfriskende.

Siden det begynner å nærme seg slutten på vår reise har vi lyst til å pynte oss litt ekstra og spise på en bedre restaurant denne kvelden. Vi har gjort research på internett og bestemmer oss for å spise på en fransk restaurant (som begge er store tilhengere av). Før vi kan gjøre dette må vi finne et vaskeri. Etter vårt inntrykk er det kun et vaskeri her. Vi går i en time for å lette etter dette vaskeriet. Da vi omsider finner det får vi beskjed om at de ikke kan ha tøyet klart før over helgen. Vi får stå over vaskingen og heller ta det senere. Endelig kan vi dra til restauranten. Vi bestemmer oss for å gå og går og går til vi finner riktig gateadresse. Vi ser etter restauranter og spør etter den bestemte franske. Ingen har hørt om stedet. Hmmm, rart. Vi går tilslutt innom en italiensk restaurant og spør om de vet hvor denne restauranten ligger. De har heller ikke hørt om denne restauranten og spør om den ligger i Santa Marta. Vi ser på hverandre og forstår at vi har dummet oss ut. Det viser seg at vi bor på Rodadero som ligger i Santa Marta region, men ikke i selve bykjernen. Dog, det er kun 5. kilometer unna. Jaja, da fikk vi vite det også. Vi dropper den franske restauranten og spiser god italiensk mat i stedet. Vi tenkte å ta turen ut i Santa Marta etter spisingen, men etter å ha vorset litt på hotellbalkongen og hørt musikk ikke langt unna, bestemmer vi oss for å sjekke ut om det er bra liv på det utestedet først. På barene vi har vært på tidligere, har det vært bra liv, men skuffende med dansing. Vi har forstått et håp om å få se latinamerikanerne lufte dansefoten. I Santa Marta får vi se dette og mer til. Vi går til utestedet vi har hørt musikk fra på balkongen. Klokken runder midnatt og flere par vrikker på ankelen og hofta. De fleste er imponerende flinke til å danse salsa. Som kjent, har norske jenter rykte på seg til å opptre vulgært i utlandet. Etter å ha sett fulle colombianske jenter  kan jeg påstå at de er minst like vulgære. En jentegruppe tar helt av på dansegulvet, de hopper på hverandre med skrevende bein og salsastegene er ikke like beherskende. Klimakset er når vi blir vitne til ei jente som danser med ei palme og palmen med jenta faller rett bakover, rett foran der vi sitter. Jenta fortsetter å danse som uten at noe har skjedd. Vaktene på utestedet ser kritisk på hverandre og vurderer om de skal kaste ut jenta. En vakt går bort til henne. Jenta begynner å danse temmelig erotisk med han og på den måten unngår hun å bli kastet ut. Typisk kvinnelister. Vi blir på utestedet helt fram til det stenger og drar fornøyde for å ha sett underholdende salsa, tilbake til hotellet.

Planen var å overnatte en natt på Castenosurf, som ligger i nærheten av Tayrona Park (Ca en halvtime unna Santa Marta) for å surfe. Maria hadde vekslet noen e-poster med disse guttene, men ikke bekreftet noen datoer enda på grunn av vi ikke visste hvilke datoer vi kom til å være i Santa Marta. Vi sender en forespørsel om overnatting med dato, men får dessverre ikke bekreftelse på overnatting og surfekurs før det er for sent. Vi håper da at vi kan dra å besøke Tayrona Park i stedet. Parken er en nasjonalpark som visst nok skal ha like fine strender som i Thailand etter hva Ricardo i Barranquilla fortalte oss. Vi spør etter klokkeslett for transport til Tayrona Park i resepsjonen og får vite at bussen til Tayrona Park har gått for dagen. Uflaks! Vi drar til Santa Marta i stedet og tester ut stranda der. Vannet her er mer skittent enn i Rodadero, og transportskip i bakgrunnen ødelegger noe av idyllen. Til tross for dette, er det avslappende med strandliv og vann med 25 grader.

Etter å ha vært på stranda, går vi på måfå rundt i sentrum. Mens Rodadero har sydenpreg over seg, ligner Santa Marta mer på Cartagena ved at det er en gammel koloniby. Det er uvanlig stille her. Få folk å se i gatene. Det kan ha med å gjøre at alle er på stranda og at det er søndag. Vi er i byen kun en kort tid og drar til bussterminalen for å kjøpe bussbillett til Maracabo til dagen etter. Man lærer av sine feil: Det er lurt å forhåndsbestille billett dagen før. Bussen går tidligere enn hva vi antok og vi får får ikke dratt til Tayrona Park neste dag som vi hadde håpet vi hadde fått rukket. Vi håper og tror at Los Roques (som er vårt neste stopp) kan gi oss nok av nydelige øyer med klart, krystall blått hav.

Vi har fra Marias gamle bekjente i Barranquilla fått informasjon om at Festival De Mer er i Santa Marta denne kvelden. Vi drar ikke inn til selve Santa Marta by denne kvelden, men tenker at det er preg av festivalen på stranda der vi bor. Det er det! Massevis av liv. Alle har tatt med seg plaststoler og store grupper sitter i ring å snakker, drikker, danser og ler. Det er ikke uvanlig å se noen musikanter blant gruppemassen heller. Om det er på grunn av festivalen eller ikke vet vi ikke. Det var ikke noen plakater eller noe som vitnet på dette. Det er nok vanlig å feste på stranda i Latin Amerika uansett festival eller ikke. Vi tar en tidlig kveld og får oss en god natt søvn. Vi er fornøyde med Santa Marta, Rodadero. Stedet har litt sydenfakter over seg på grunn av størrelsen, restauranter som ligger side om side og en haug med små butikker der du før kjøpt badetøy. Forskjellen er at stedet er mye mer eksotisk. Dagen etter sjekker vi ut og reiser til busstasjonen for å reise til Maracaibo i Venezuela. Vi setter oss ned på bussetet og tenker både litt vemodig og med fryd at dette kommer til å bli vår siste lange bussreise på en stund.  Vi synes det er trist at reisen snart er over, selv om vi gleder oss til å se alle kjære igjen.  De lange bussturene er nok ikke noe vi kommer til å savne.

Barranquilla

I følge Lonely Planet er Barranquilla en by som ikke er verdt et besøk. For oss derimot er Barranquilla et naturlig stoppested i Colombia, siden byen er Marias fødested. Byen ligger ca en og halv time nord for Cartagena. Vi kommer oss dit med en minibuss som er bestilt igjennom hostelet i Cartagena (Koster 20 000 pesos per person.)

Vi skal ikke være i Barranquilla mer enn to netter, så har satt av all tiden her på å dra innom barnevernet og få utført formelle nødvendigheter i henhold til adopsjonen. Vi ankommer Barranquilla på selveste nasjonaldagen, så vi må vente med å dra til barnevernet til dagen etter. Apropos, nasjonaldagen. I Norge er vi vant til musikk, folketog og gatefest på 17.mai. Her var det svært lite som tydet på at det er nasjonaldagen. For oss kunne det ha vært hvilken som helst annen dag. Uansett, vi bestemmer oss for å dra innom Museo Del Caribe, som kona til Mario (som vi spiste middag med i Cartagena) anbefalte oss. Museet skuffer ikke, eneste er at vi burde ha betalt for en engelsk tolk. Dette gjorde vi ikke, siden vi kommer oss til museet kun en time før stengetid. Vi ser på bilder og får med oss overskriften på spansk. Funker det også, da museet er interaktivt og vi har både syns og hørselsansene i behold.

En imitasjon av Gabriel Garcia Marques sitt arbeidskontor

Jeg må ærlig innrømme at Barranquilla ikke klarer å toppe Cartagena i utseende. Det finnes få fine bygninger, hus og gater, sentrum utmerker seg ikke i forhold til resten av byen og den har ingen skyline til tross for at det er Colombias fjerde største by. Når det er sagt, var oppholdet i Barranquilla svært minnerikt.

Barranquilla

Dag to, drar vi til barnevernet. Uten klokke og dermed ikke alltid oppdatert på tiden kommer vi til barnevernet kun en halvtime før siesta. Bad timing! Vi begynner å stresse litt og innser at vi ikke har beregnet god nok tid til barnevernet. Vi stresser uten grunn, for jentene på barnevernet tar oss godt i mot. De er veldig hjelpsomme og tar i bruk ulike hjelpemidler for å forstå hva jeg er på utkikk etter. Jeg kommer på barnevernet så å si uforbredt, eneste jeg har er adopsjonspapirer fra Norge. Jeg leverer papirene til jentene. De tror først at jeg har et barn som jeg ønsker å adoptere bort. Etter å ha oppklart i misforståelsen får jeg forklart at jeg er Maria Lucia, og at jeg ble adoptert her for 23 år siden. Både Morten og jeg prøver så godt vi kan på spansk, italiensk og visst nok fransk og forklare at jeg ønsker å vite noe mer om min bakgrunn. Saken min er visst interessant for de andre ansatte på barnevernet og i tur og orden dropper flere inn for å hilse på oss. At vi er første prioritet er sikkert og visst! Det blir mye latter i rommet, siden vi alle sitter der og prøver å gjøre oss forstått. Ganske komisk i grunn. For å lettere kommunisere får vi bruke google translator til å gi barnevernet utfyllende informasjon, slik at de har nok å jobbe ut i fra. Først får vi beskjed om å komme tilbake neste uke for utfyllende informasjon og møte med min fostermor. Vi får omgjort denne avtalen, og får et nytt møte allerede dagen etter! Må si at jeg har litt gullhår i rompa. Først kommer vi til barnevernet midt i siestaen, noe som ikke stopper jentene til å jobbe med saken. For det andre klarer jeg (med god hjelp av Morten) å gjøre meg forstått og komme videre i saken uten særlig forberedelser, mye raskere enn hva jeg hadde forventet på forhånd. For det tredje, får jeg booket avtale med min fostermor på den eneste dagen som jeg er i Barranquilla.

Maria sitter  på barnevernet og venter på svar

Fornøyde og takknemlige for den servicen vi har fått på barnevernet drar vi til Case Del  Carnival og La Cathedral. Dette er to andre tips vi har fått fra Marios kone. Mario var ikke så begeistret for Casa Del Carnival, noe vi ikke forstår. Ja, museet besto av kun et rom, men vi lære mye der. Vi lærte om masker, kostymer, musikk og historien til karnivalet i Barranquilla. Karnevalet er det nest største i Sør Amerika (Etter Rio) og er en folkefest for å feire den amerikanske, spanske og afrikanske kulturen som eksisterer i landet.

Vi får høre demo av populær dansemusikk som la Cumbia, el Garabato, el congo og el mapale.

Katedralen er svær og det er svært fredfull der. Ingen av oss er troende, men å være i en katedral er noe spesielt.

Etterpå drar vi tilbake til hotellet. Maria gjør en del research om adopsjon og forbreder seg til møtet med barnevernet og fostermoren dagen etter. Å møte fostermoren tok jeg med en klype salt, både fordi jeg kunne ha misforstått hva de sa og at avtaler i Latin Amerika ikke alltid er til å stole på. Denne gangen forbereder jeg mye bedre og skriver ned setninger og spørsmål på spansk. Det blir en lang natt.

Vi lærer aldri. Neste dag har vi fått wake up call fra hotellet i god tid før vi skal være på barnevernet, men tiden går mye fortere enn vi er klar over. Etter frokost innser vi at vi begynner å få dårlig tid. Det tar 30 min å komme seg til barnevernet fra hotellet. Taxisjåføreren er i tillegg usikker på hvor han skal kjøre. Klokken tikker og går, og passerer godt over 09. Vi kommer på at Latin Amerika ikke er like nazi på tid som i Norge, og håper at dette er fakta og  ikke kun en myte. I løpet av vår tid i Colombia, har vi opplevd både folk og busser som er presise og som er alt fra 10- 40 min forsinket. Heldigvis, betyr 15. min forsinket i Colombia at du er presis. Manana, manana er tross alt filosofien her.

Inne på venterommet kommer flere damer inn. Jeg titter forventningsfult mot døren hver gang den åpner seg og lurer på om det er min tidligere fostermor som kommer. Etter en kort stund kommer det to damer inn døren. Jeg føler det er noe spesielt med dem, men jeg kan ikke si meg 100 % sikker på at det er gamle kjenninger. Jeg er på vei til å spørre hun ene hva hun heter, men velger å smile og snakke med Morten i stedet. Vi blir ropt inn på et rom, og det viser seg at de to damene jeg stusset på er min fostermor og hennes svigerinne (eller noe i den duren). Møtet er surrealistisk og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Etter hvert får jeg spurt de spørsmålene jeg vil. Fostermoren og svigerinnen svarer og forteller meg noen historier fra jeg var liten. Det meste blir gjort via en oversetter, men et par fraser på spansk får vi til. En mannlig ansatt og den eneste som snakker ok engelsk kommer innom og spør om han kan hjelpe oss med noe mer. Han forklarer prosessen om å søke etter biologiske foreldre og gir oss beskjed om at vi bør gå veien igjennom tinghuset. Han kan ta oss med dit senere i dag. Vi velger å utsette reisen til Santa Marta og takker ja til dette. Fostermoren og svigerinnen spør om vi ønsker å bli med bort til huset der jeg bodde. Vi blir selvfølgelig med. Jeg får se hvor jeg bodde mine tre første år. Huset er akkurat som før. Jeg hilser på flere som tydeligvis kjente meg igjen. De alle tar både Morten og meg i mot med åpne armer og varme. Morten sjarmerer dem lett og det tar ikke lange tiden før de nevner hvor hermoso (kjekk) han er. De er spesielt interesserte i min familie og jeg svarer ivrig på spansk. Vi spiser lunsj der og utveksler bilder. Alt for fort må vi reise tilbake til hotellet for å pakke sekkene for Santa Marta før vi møter Ricardo fra barnevernet. Vi tar følge med ”svigerinnen” som skal på jobb og hun er ivrig på at vi skal komme tilbake for karneval til februar. Hun er i tillegg opptatt av at Morten og jeg skal få et barn sammen. Kanskje senere sier vi, og finner ikke ut hvordan man sier at det i Norge er vanlig å få barn i 30 årsalderen. Etter å ha rebooket minibuss til Santa Marta, pakker vi i hui og hast før vi tar enda en taxi til barnevernet igjen. (Ble mye taxier i Barranquilla. Å ta buss ble vi frarådet.)

Marias fostermor

Gaten Maria bodde i

Ricardo møter oss som planlagt kl 14.00 og tar oss med til tinghuset. Tinghuset er et stykke unna. I løpet av turen forklarer Ricardo oss kulturforskjellen mellom Bogota og Medellin, om sine ambisjoner om å klatre i jobben, og om colombiansk musikk. Han og Morten får også chatte om fotball. Det viser seg at det ikke er mulig å få ytterligere informasjon før om et par dager fra dommerne. På grunn av dårlig tid bestemmer vi oss, når vi står ved inngangsdøren til tinghuset for å droppe møtet med dommerne og heller kommunisere over e-post. Møtet ville mest sannsynlig ikke lede til noe spesielt. Ricardo vil svært gjerne hjelpe oss i prosessen. Han legger til Morten på facebook (Og ikke meg, noe jeg synes var rart- men mye går visst igjennom mannen her i Latin Amerika) og sender oss informasjon om hvordan jeg skal gå videre i prosessen. Oppholdet i Barranquilla gikk over all forventning. Vi var heldig som traff på så hyggelige og hjelpsomme mennesker!

Cartagena

Vi hadde på forhånd sjekket muligheten for å fly fra Medellin til Cartagena (sjekk kart over Colombia for å se avstanden..), men dette viste seg fåfengt. De fleste flightene gikk via Bogota (i praksis motsatt retning av Cartagena, som ligger ved kysten) og var derfor dyre. Vi må derfor på ny gi oss ut på en lengre busstur, som etter hva vi får opplyst skal ta omtrent 15 timer. Good times…

Vi ble fortalt av conciergen på hotellet at det var helt unødvendig å forhåndsbestille billetter på denne strekningen, men dette viste seg og ikke medføre riktighet. Avgangen til Cartagena med selskapet Brasilia (busselskapet med høyest kvalitet, visstnok) er utsolgt. Vi må derfor kjøpe billetter hos et annet selskap med avgang noe senere. Selve turen går forholdsvis greit; bussen er noe skranglete men veiene er kurante. Ikke noen repetisjon av veien til Cusco, heldigvis. Allikevel er vi ganske slitne da vi velter av bussen omtrent 12 timer etter avgang fra Medellin. Vi merker med en gang temperaturforandring fra Medellin- Cartagena er varmere og fuktigere. Vi tar taxi til vårt hotell, som er drevet av en Sveitser som er en kilde til mye god informasjon. Det første han gjør er å dra frem et kart over Cartagena og lager to sirkler.

Den ene sirkelen omkranser bydelen Getsemani (der vi bor) og det historiske sentrum. Den andre sirkelen favner bydelen som ligger over en bro fra Getsemani.

”Here you are safe 24/7” sier han, med referanse til den første sirkelen.

”If you cross this bridge…don’t cross this bridge. This area is not safe at any time” sier han med fingeren på sirkel nummer to.

Good to know…..

Mens jeg har pratet med sveitseren, har Maria vært på tråden med Mario- Mario var tolk da Maria ble adoptert fra Colombia, og tok kontakt med henne på facebook. Da vi fant ut at vi skulle innom Colombia på denne turen avtalte Maria med Mario at vi skulle møtes i løpet av vårt opphold der. Mario skal reise med familien til Miami om to dager, men vil gjerne ta oss med ut i morgen for å catche up med Maria, samt gi oss den informasjon og hjelp vi måtte trenge.

Vi er skrubbsultne etter en lang busstur med lite mat, og glefser i oss en pizza diavola på en pizzasjappe rundt hjørnet fra hotellet vårt. Etter en liten hvil på hotelrommet er vi, som alltid, klare for og utforske. Vi krysser over til det historiske sentrum i byen, og merker kjapt at Cartagena er temmelig turistifisert. I Medellin var det knapt en turist å se, men her kryr det av dem- og med turisme følger det folk som skal sko seg på turister. Men vi overser de innpåslitne selgerne og trasker rundt. Det er flust med fargerike bygg i kolonistil overalt, grønne parker, store kirker og bougainvillea blomster som henger over nesten alle balkonger. Stedet minner litt om Paraty i Brasil, men i langt større skala. Vi beveger oss etter hvert opp på den eldgamle muren som omkranser store deler av det historiske sentrum, bygget av spanjolene som forsvar mot pirater i de glade dager da Cartagena var en av verdens viktigste havnebyer, ikke en turistmagnet. På muren, med utsikt over det karibiske hav, ligger stedet Cafe del Mar. Også anbefalt av vår sveitsiske hotellmann, er dette visstnok det ultimate stedet for å nyte solnedgangen. Vi bestiller to stive drinker med stive priser og setter oss ned ved bordet helt ytterst ut mot havet. Men så kjenner vi et par drypp, så et par til- og innser at himmelens sluser er på vei til å åpne seg. Vi trekker inn og etter hvert bøtter det ned. Drinkene er gode, men dessverre får vi ikke oppleve solnedgangen over havet. Vi er sultne på middag og drar derfor til en Argentinsk parilla. Her bestiller vi en ”grill mix” på deling. Etter hvert kommer det en trefjøl til bordet dandert med blodpølse og chorizopølse (flashback til ranchen!). Men vi vil helst ikke begynne å spise før vi har fått potetene våre også, det er relativt lite på fjølen og vi er skrubbsultne. Til slutt må servitrisen komme bort og fortelle oss at dette kun er en forrett…det tar da ikke lang tid før vi sluker maten- og får servert et lass med oppskårede biffskiver rett fra grillen. Fornøyde trekker vi tilbake til hotellet for å slappe litt av og lade batteriene til i morgen.

Statue av Pedro de Heredia, grunnleggeren av Cartagena

Skylinen til den nye, moderne bydelen i Cartagena

Bilde tatt fra den eldgamle spanske trappen bygget i fordums tid

Er man allergisk mot bougainvillea-blomster, har man et problem i Cartagena

Cartagena regnes for å være en av Colombias peneste by: Vi kan forstå hvorfor

Neste morgen må vi dessverre bytte bosted, vi har på forhånd booket to netter på hostellet Marlin (de kalte seg hotell, men det aksepterer jeg ikke). Både rom og bad er knøttlite og lite hyggelig, men man får det man betaler for. Når vi er på hostelet oppholder vi oss mest på fellesarealet under vifta. Der møter vi på et norsk par som vi utveksler erfaringer og opplevelser med. Det viser seg at vi skal møte på dette paret flere ganger i løpet av oppholdet: Hyggelig å snakke med noen nordmenn igjen!  Det er ingen grunn til å dvele på rommet, så vi drar av gårde til stranden som ligger i den nye, moderne bydelen i Cartagena. Stranden er ikke det helt store; sanden er grå-aktig, vannet er grumsete og vi ser oljetankere i bukten ikke så veldig langt unna. Men vannet har en deilig temperatur, og det føles godt med litt beach-liv uansett. Etter en del timer pakker vi våre saker og drar tilbake hotellet. En dusj, og vi er klare for å utforske litt mer. Vi trasker rundt i det historiske sentrum men begynner å stresse litt på slutten- vi har avtalt å møte Mario kl 20:00 på hotellet vårt og tidspunktet er nært forestående. Det viser seg selvsagt at vi ikke akkurat trengte å stresse, avtaletidspunkter er for Latin-Amerikanere relativt fleksible. Mario ringer oss da vi sitter i resepsjonen og venter på han, og forklarer at han nå kjørte fra Barranquilla (70-80 minutter unna). Vi er begge ganske sultne og trøtte, og hviler litt på rommet. Da vi kommer ned til resepsjonen halvannen time senere ringer han på nytt- denne gangen for å si at han nå kjører fra sin leilighet i Cartagena. Han dukker opp til slutt, rundt halv 11. Punktlighet aside, Mario viste seg å være en kjernekar. Han introduserte oss til familien sin (mor, far og kone) og så dro vi alle av gårde for å spise på restaurant (det siste stykket ble vi transportert i hest og kjerre gjennom Cartagenas brosteingater). Under måltidet spurte han Maria ut om hennes liv, familie og fremtidsplaner, og ga oss dessuten informasjon (godt hjulpet av sin kone som var meget entusiastisk hva angikk museer i Barranquilla) om våre framtidige destinasjoner i Colombia. Jeg forsøkte å betale for oss, men ble bestemt avfeid- dog har jeg bundet meg til å spandere den gang Mario m/familie kommer på besøk til Oslo!

Vi ble til slutt kjørt tilbake til hotellet vårt nærmere 2-tiden (vi begynte ikke å spise før nærmere midnatt), og kunne ikke annet enn å takke for en flott kveld. Mario syntes åpenbart det var veldig morsomt og møte Maria igjen, og resten av familien holdt koken med oss på tross av at de måtte opp grytidlig neste morgen for å rekke sitt fly til Miami. Vi har opplevd Colombianere som svært varme og hyggelige mennesker, og denne gjengen var definitivt en god representasjon av det!

Vår siste dag dro vi på gullmuseet i gamlebyen og flanerte formålsløst rundt. Denne dagen var det avsindig varmt, og det var derfor deilig å kjøle seg ned med en ”limonada natural” som selges på det fleste gatehjørner i Cartagena. Maria kjøper seg i tillegg en mango, som må nevnes fordi den var utrolig søt og god. Etter en del timer med flanering sier vi oss til slutt fornøyde og trekker oss tilbake til hotellet. Etter litt vorsing på hostellet, inntar middag på en restaurant tvers ovenfor hostellet vårt-dessverre er salsaklubben i lokalet under stengt i dag.

Vi finner en annen salsaklubb, men det er foreløpig glissent der og prøver oss i gamlebyen i stedet. Etter å ha surret rundt en god stund går vi forbi et utested med drønnende dance-beats og masse flashy lys. Jeg vil gå videre, Maria syntes stedet ser bra ut. Pick your battles, så vi ender opp der. Det er i midlertidig noe rart, noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Stemningen er på et eller annet vis annerledes enn det jeg er vant til på utesteder. Etter hvert begynner selv min hjerne og legge sammen 2 og 2. I stedet for at drinkene serveres av latina-babes med dype utringninger, består betjeningen utelukkende av menn i stråhatter. Det pumpes inn røyk, og discokulen spinner i taket. På skjermene vises det musikkvideoer av halv-nakne menn som danser. På dansegulvet danser menn med hverandre. Maria har dradd oss inn på Cartagenas svar på London! Men det går greit, folk skjønner jeg er streit siden jeg ikke har kordinert antrekk, og siden jeg roter med Maria. Vi drikker etter hvert opp og drar til hostellet- vi må opp til en anstendig tid i morgen for å dra til Barranquilla, Marias fødeby!

M&M

Medellin

Å komme seg til Medellin virket for Maria som en evighet. Med dårlig mage og dermed også lite drivstoff gikk det smått bortover flyplass korridoren. Heldigvis er min bedre halvdel i god form og tar kommandoen. Flyselskapet vi skulle fly med viste seg å ha et datterselskap slik at vi stilte oss i feil innsjekkingskø. Dette fikk vi selvfølgelig ikke informasjon om før vi kom til skranken. Dette gjorde at vi med nød og neppe rakk flyet fra Lima til Bogota! Heldigvis fortalte sjåføren som hentet oss på flyplassen i Lima fra Cusco at vi burde være ute i god tid før flyet gikk. Vi hadde planer om å være der kun en time før, men da ville vi i hvert fall ha misset flyet. Takk, kjære sjåfør: Vi hadde ikke hatt tid til å komme til Medellin en dag senere.

 

Flyturen tar kun et par timer og går for så vidt greit. Maria sover hele turen og får i seg noe frukt, men er fortsatt uten appetitt. Morten blir sittende ved siden av en hundeeier som har en dverghund i ett plastikk bur. Det sier seg selv at han har større problemer med å sove. Ved passkontrollen i Bogota stusser kontrolløren over at jeg ikke har et colombiansk pass, siden jeg er født i landet. Vi må stå og vente i noen minutter til mannen har fått dobbeltsjekket dette med noen andre. Jeg får klar beskjed om at neste gang jeg skal til Colombia må jeg ha et colombiansk pass.  I etterkant har jeg sjekket opp dette og det stemmer at alle som er født i Colombia trenger et colombiansk pass for å komme inn i landet. Dette er en ny lov som kom i kraft nylig. Flere har opplevd å blitt nektet adgang, så var heldig der.

 

Med en slapp Maria og en Morten som hater svingete veier frister det mer å ta fly fra Bogota til Medellin enn buss. Vi har også lest at strekning skal være svingete og at det enkelte ganger selges flybilletter til halvpris på flyplassene. Vi søker etter den best gunstige flybilletten og føler at vi er med i tv- programmet Amazing Race. Morten får tilslutt tak i billetter for 90 dollar stykket (ca 500 kr). Etter en lang dag med mye reising og ventetid på flyplassen ankommer vi endelig Medellin. Når det gjelder overnatting er vi veldig heldige med beliggenhet. Vi finner ut at vi har booket hostel i den mest velstående bydelen i Medellin – El Poblado. Her er det trygt å gå ut også om kveldene. Vi overnatter på Geo Hostel som er det mest reneste og fineste hostelet vi noensinne har vært på. Hvorfor kan ikke alle hosteler være like rene?

 

Den første dagen i Medellin gjør vi svært lite. Maria sover hele dagen, hun har fortsatt vondt i magen. Men som hun sa: Det kunne ha vært verre. Jeg kaster heldigvis ikke opp og magen er under kontroll. Etter en god natt søvn er vi begge klare for å oppdage Medellin. Maria er veldig gira på å oppleve sitt hjemland og har store forventninger. Forventingene innfris med glans: Uansett hvor du går ser du smilende fjes. Ekspeditriser tar seg god tid til å forstå spansken vår, smiler og er tålmodige. Forbipasserende gir vennlige blikk ved dulting og tilfeldige personer gir forstålige smil når politimenn kommer bort for å forklare lokaleregler. Allerede i taxien fra flyplassen får vi følelsen av at Colombia er et spesielt land.

 

Det er få severdigheter i Medellin, selv om byen er Colombias nest største. I midlertidig har vi fått tips om å ta metrokabel av noen kanadiere vi har møtt på turen, så dette er det første vi ønsker å gjøre i byen. Metrokabelen er noe lokalbefolkingen er svært stolt over og er et symbol på at også de minst urbane bydelene begynner å utvikle seg. Medellin har hatt en stor utvikling i de siste årene etter at Pablo Escobar ble skutt i 1993.

 

Metrokabelen over bydelen Santo Domingo.

 

 

Vi tar metroen videre til sentrum. Vi flanerer mellom hundrevis av boder. Om vi hadde hatt plass i sekken kunne vi har gjort mange kupp her, spesielt på joggesko. Det er store kontraster her i forhold til El Poblado. Det er ikke like rent, personene her er større, færre har plastisk kirurgi og det er nesten umulig å finne internasjonal mat. Når vi spør etter ”un bueno resturante” blir vi henvist til en cafe, selv om vi har understreket at det skal være en restaurant og ikke cafe. Etter å ha lett etter en restaurant i en time tar vi oss til takke med gatemat.

Vi ønsket å stikke innom tekniske museum, men denne er stengt i hele juli. Vi vandrer litt i Le Parque de los Pies Descalzos som er et hang out sted for lokalbefolkningen. Her er det vanlig å sette seg ned på en steinbenk, ta av seg sokkene og dyppe føttene i vannet mens man slapper av.

 

Medellin er kjent for nattelivet, så dette må vi jo teste ut nå som Maria har blitt bedre. Vi vorser på hotellrommet og går ut på en de mange barene rett ved siden av. Vi finner ut at de har happy hour hele døgnet rundt og har til og med 3 for 1 på cocktail. Dessverre rekker vi ikke å bestille dette, siden baren, overraskende stenger kl 12.00. Hmmm…dette er jo tidlig for Medellin å være, tenker vi. Men det er null stress, to minutter unna er det en annen bar som er åpen til klokken 03. Ingen triste miner selv om vi misset 3 for 1: På den andre baren får vi en gedigent cocktail glass med margarita for kun 12 000 pesos, som vi fint kan dele.

 

Dagen etter er Maria dårlig igjen, hun har liten appetitt. Det er nok lurt å holde seg unna alkohol et par dager etter at magen føles bedre. Vi har fått en bra deal på et fire stjerners hotell; Estelar Blue i samme bydel og sjekker inn på dette hotellet. Mens Maria ligger under dyna, får Morten seg en våt tur i Medellins gater mens han leter etter take away mat. På tross av at han kun skal kjøpe en suppe ”to go” på restauranten, blir Morten overveldet av vennlighet og god service av stedets manager Lorena. Han får brød og oppvarting mens han venter, og blir anmodet om at han så absolutt må returnere med Maria senere i kveld. Tross knallhyggelig betjening fra Lorena blir vi på hotellet- middag er faktisk inkludert i prisen, og siden vi ikke akkurat heter Rockefeller må vi være litt sparsommelige.

 

Søvn gjør underverker og dagen etter er Maria i topp form. Morten har oppdaget et kjøpesenter rett ved siden av som Maria er nødt til å sjekke ut. Men før vi kan gjøre vindu shopping må vi få med oss Colombia – Peru. Det er Copa America og Colombia har kommet videre til kvartfinalen. Kampen starter 20 minutter før enn hva det står på programmet så da vi ankommer fotballbaren er det umulig å få sitte plass. Vi finner oss en steintrapp og sitter egentlig ganske komfortabelt. Det er masse liv i baren og colombianerne er i godt humør som vanlig. Venner og store familiegrupper ser på kampen sammen, store til små har på seg den lokale nasjonaldrakten- Og få med seg kampen er en severdighet i seg selv. Fotballsendingen er noe for seg selv: midt i kommer det korte reklame snutter og den ene tv skjermen sender kampen 5 sekunder før de andre slik at en tredel av seerne røper når det kommer en god sjanse eller ikke. Colombia har mange skudd mot mål og spiller seg til straffe…som de misser!! Det blir ekstra omganger og Colombia taper dessverre. Overraskende nok tar colombianerne tapet med et smil

 

Stor skuffelse når Colombia ikke scoret

Det er rart å tenke på at Medellin for 15 år siden var en by der befolkningen ikke torde å gå ut pga Pablo Escobars ablegøyer. I tillegg bør det poengteres at den konservative President Uribe visstnok har gjort en fantastisk jobb i løpet av sine to perioder som president og at Colombia (og kanskje Medellin spesielt) i dag dermed framstår som et helt annet land enn det det var for ganske få år siden. Vi likte Medellin kjempegodt og er glad for at vi ikke lot oss skremme av ryktet byen har (hadde). Vi fant i hvert fall en by spekket med gode restauranter, koselige barer og flotte mennesker. Single gutter vil nok ha en ekstra glede av å dra til Medellin, siden mange av jentene (særdeles i El Poblado) var tatt rett ut fra en Maybeline reklame.

 

Cusco

Etter trekking i Andesfjellene og påfølgende besøk til Machu Picchu, returnerer vi til Cusco på kvelden per tog, og er egentlig ganske klare for å slappe av. Det er samling på et utested med resten av gjengen fra turen, men innen vi har kommet oss til vårt hostel (som jeg pruter ned til 65 dollar for en natt fra opprinnelig 85 dollar), dusjet, fikset oss, pakket ut osv- er vi gjennomtrøtte. Senga frister for en gang skyld mer en festing, og vi stuper til sengs.

Vi setter av neste dag til avslapping, så vi har effektivt sett kun en hel dag på oss i Cusco til å gjøre noe sprell. Vi føler vi har fått nok kultur og historie for en liten stund, nå vil vi ha noe annet- nå vil vi ha action! Vi booker derfor en ATV-tour til påfølgende dag. Å kjøre ATVs var også en av målene våre på turen, og dermed kan vi huke av også dette som utført.

Vi blir plukket opp på morgenen av firmaets representant, som praier en taxi og tar oss med til et område litt utenfor Cusco, hvor vi bytter taxi og blir kjørt (sammen med han som skal være vår instruktør for dagen) til et relativt avsidesliggende sted omtrent 30 km fra Cusco by. Vi svinger inn porten der doningene våre står parkert, og får en kjapp instruks før det braker løs. Det virker relativt enkelt, og etter noen minutter suser vi rundt på gårdsplassen i sirkler for å øve oss. Deretter får vi utdelt hjelm, hansker og goggles, og så kjører vi av gårde. Instruktøren vår leder ann på motorsykkel, med en assistent bakpå som brukte kameraet vårt til å ta bilder av oss mens vi kjørte. Mange bilder. Han tok så mange på så kort tid at minnekortet snart ble fullt og vi måtte slette litt før vi kunne kjøre videre.

Vi kjører på ganske røffe landeveier, med konstante dumper og nedsenkninger som en del av veibildet. Det er bare en del av morroa, vi har kommet inn i det nå og drister oss opp i høyere gir og høyere fart mens ATVene våre rister og brøler under oss. Maria er glad i fart, og jeg opplever flere ganger å høre en liten tutelyd som advarsel, før jeg ser henne komme brølende forbi meg i full fart mens veistøvet virvler opp i trynet mitt. Men two can play that game, og i løpet av turen bytter vi på ”ledelsen” ved mange anledninger. Instruktøren vår stopper oss ved jevne mellomrom, slik at vi kan ta bilder ved strategiske posisjoner (foran fjell og maisåkere, idet vi kjører gjennom vannpytter osv).

Vi slipper ikke helt unna kultur i dag heller, for første ordentlige stopp på turen er stedet Mayasa, laget av inkaene som et sted for å eksperimentere med å vokse fram frukt og grønnsaker. Konstruksjonen er ganske stilig, men uten guide til å gi oss en dypere innsikt i stedet, så holder det med en liten halvtime der. Jeg har fått smaken på ATVs og spør assistenten hvor mye en ATV koster i Peru (omtrent 9000 soles, tilsvarende 18000 kr). Litt mye akkurat nå, men en gang i fremtiden…

Vi kjører videre mot stopp nummer 2, et område med naturlige saltgruver som brukes i industrien, men også er et mål for turister. De fleste kommer da kjørende med busser, vi kommer susende og brølende inn og skremmer livet av alle de andre turistene. Maria får litt startvansker etter en photo-op foran saltgruvene, men instruktøren viser henne et triks for å få i gang doningen igjen (i dette tilfellet gjaldt det tydeligvis å gynge fram og tilbake på ATVen mens man gikk fra 2. gir med til nøytral, og deretter trykket på startknappen). Veien ned til saltgruvene er på grensen til å være litt skummel, den er ganske bratt og svingete, og er lagt opp slik at du ikke ser en buss komme rundt hjørnet før den knuser deg i tusen biter. Vi kjører derfor veldig sakte og pertentlig dette strekket og kommer trygt fram.

Besøket til saltgruven går også kjapt unna, stedet er i og for seg kult nok, men solen steker og vi har lyst på mer fart og spenning.

Vi drar videre, og denne gangen tilbake dit vi kom fra (dog fra en annen rute). På en relativt flat og rett vei får jeg presset doningen opp i 60 km/t.

Høres kanskje ikke så fort ut, men med luft og støv piskende mot oss, og veistandarden (der det i det hele tatt var veier, til tider kjørte vi på rent slettelandskap) føltes dette jækla fort ut. Skuffelsen er stor da vi kjenner igjen innhegningen til ATVene. Ferdig allerede! Vi har kjørt i timesvis, men er på ingen måte mette av den grunn. Men det er ikke noe å gjøre med det, vi må motvillig levere fra oss de kraftfulle transportmidlene våre og sette oss inn i taxien for å dra tilbake til Cusco. Inkludert sightseeing på våre to stoppesteder tok turen omtrent 4 timer, og vi nøt hvert sekund. Det oppstår diskusjon av hvilken av aktivitetene (i motsetning til ren sightseeing av attraksjoner som Cristo Redentor, Machu Picchu osv) så langt på turen har vært morsomst. Sandboarding, dune-buggy kjøring, hesteriding, båtkjøring inn i Iguazo-fossen, kajakk-padling og nå ATV-kjøring er alle blant kandidatene. Vi er begge enige om at dune-buggy turen fortsatt regjerer på topp, men å kjøre ATVs var også utrolig morsomt og havner nære toppen på våre respektive lister. Å kjøre dem er relativt intuitivt, og ruten er lagt opp slik at man får mye ulendt terreng, mye opp og ned, støv og vann og vind- doningen humper og rister under deg og man har virkelig følelsen av å være tilstede. Dessuten var det mye pent landsskap på veien, og tidvis måtte vi sette ned farte for å nyte det; kornåkre, fjell og daler, og skyer som var fascinerende nærme bakkenivå.

Vi ankommer Cusco, og innser at vi har tatt for få bilder av selve byen (som i det historiske sentrum er meget pen) og snapper derfor noen bilder rundt Plaza de Armas. Dessverre husket vi ikke å ta med oss kameraet da vi skulle ut på kveldstid, for Cusco er også meget pen når solen har gått ned. Det er tett med hus oppover i dalsidene på alle kanter, og når det blir mørkt lyses de opp av gule og blå lys som avløser hverandre i et flott mønster.

Vi er begge ganske slitne men etter middag kvikner vi til og drister oss til og med en til en liten tur på byen. Det henger peruvianske kvinnfolk på omtrent hvert gatehjørne som tilbyr meg massasje da vi går forbi. Man skulle nesten mistenkte at de solgte annet en massasje…

Vi dropper innom en koselig bar hvor det er happy hour og nyter et par pisco sours (veldig populært i Peru, bestående av pisco, lime, pisket eggehvitte og syrup) og et par mojitoer. Dermed har vi en hyggelig siste kveld, og er klare for å sette kursen videre neste morgen. Etter å ha booket overnatting i Lima og å ha fikset et par praktiske ting på hostellet vårt (Hotel Pension Alemona, anbefales for folk som skal reise til Cusco), tar vi taxi til flyplassen, og hopper på flyet. Turen til Lima er kjapt overstått (alle flyselskapene i Sør-Amerika har tilsynelatende opplegg med en skjerm for hver enkelt passasjer og muligheten for å velge mellom en rekke filmer, tv-serier, musikk og til og med politiske debattprogrammer, dette bidrar definitivt til at flyturene går raskere). Vi har booket airport-pickup av flyplasshotelet vårt, som ligger kun 5 minutter fra flyplassen, så det tar ikke lang tid før vi ankommer stedet vi skal tilbringe natten. Dessverre. Hotellet er lokalisert i et små-shabby strøk, og det å sove er ikke lett med kombinasjonen av steinharde puter, lydene av prostituerte som tjener til livets opphold på diverse rom, samt lydene av slamrende dører, bikkjer, høner og trompeter (Peru spillte i Copa America denne kvelden). Vi må stå opp kl 03:00 for å rekke flyet vårt til Bogota, og er ikke akkurat uhvilte om morgenen. Maria var i tillegg i dårlig form etter et måltid på KFC, da hun fikk magesmerter og måtte rope etter elgen flere ganger i løpet av natten. Men det skulle heldigvis vise seg at vi hadde mye å glede oss til i Colombia, et land kjent for varme, vennlige og vakre mennesker. Mer om dette i neste innlegg!

M&M

Machu Picchu

Når vi planla denne turen, var det få ting som var viktigere for oss enn å få med oss Machu Picchu, den sagnomsuste Inka-byen som ble oppdaget i 1912. Som jeg hentydet til tidligere er det ikke bare å rulle ut av sengen rundt 12-tiden hvis man vil ha det meste ut av sitt besøk til dette stedet. Skal man få maks ut av opplevelsen må man opp tidlig. Veldig tidlig. Så tidlig at kroppen stritter imot med hver eneste celle. Saul informerer oss at vi vekkes kl 02:50, og at vi bør løpe til busstasjonen kl 03:00. Greia er at foruten selve besøket til selve Machu Picchu, (hvor man får billetter uansett), er det kun 400 billetter som gis ut hver dag som gir innehaveren rett til å klatre opp Wanyapicchu-fjellet. Dette fjellet er i bakgrunnen av de fleste bilder som tas av Machu Picchu, og gir visstnok en flott oversikt over ikke bare selve byen, men selvsagt også over landskapet som omkranser byen. Vi er i utgangspunktet litt lei av å klatre i fjell etter dagesvis med trekking i Andes-fjellene, men kommer etter hvert til at dette er en mulighet vi ikke kan la gå fra oss. Dessuten beroliger Saul oss med turen ikke tar mer enn 45 min (”40 for you”, sier han til meg i et stille øyeblikk). For å sikre oss billetter er det helt nødvendig at vi er på en av de første bussene som går til MP, så det blir en tidlig morgen på oss. Vi sovner ganske raskt på hostellet vårt i Aguas Calientes, selv om innsovningen forstyrres litt av jubelbrøl fra lobbyen, der Peru valser over Mexico i Copa America.

Vi vekkes av banking på døren neste ”morgen”, og nå haster det. Vi pakker i all hast, kaster litt vann i trynet og løper til bussholdeplassen like ved hostellet. Selv syntes vi at vi var ganske kjappe, men vi er allikevel blant de siste på Team Lares som ankommer køen. Det spiller heldigvis liten rolle, ettersom det er ganske så få folk ellers foran oss. Ulempen er at første buss ikke drar før rundt 05:00, så vi må stå i køen å sture en god stund. Jeg kjøper kaffe av en peruviansk gründer som vandrer opp og ned  langs køen, og vi diskuterer problemet med ”teenage pregnancies” i Coventry med vår britiske turkamerat. Et noe forvirret par kommer gående inn i køen der vår gjeng står, altså på et helt tilfeldig punkt, og spør: ”This is where the line starts, right?”. Det er for tidlig om morgenen for slik tullball, så jeg informerer dem om at ”The line starts behind the last person”. Team Lares spiser frokost puljevis for å holde på plassen, og klokken nærmer seg fem. Plutselig begynner folk å boarde den første bussen, og skuffelsen er til stede når det går opp for oss at vi først kommer på på andre buss. Saul er veldig opptatt av at vi må sitte så langt forran som mulig, og har på forhånd advart oss om at vi må løpe mot billettluken. Han har også fortalt at det ofte oppstår knuffing, noen ganger nærmest slagsmål om retten til Waynapicchu-billettene. Derfor pumper adrenalinet mitt da bussen vår beveger seg de knappe 20 minuttene oppover fjellet før avstigning. Plutselig er vi framme, vi ser køen med de frammøtte fra buss nummer 1, samt de skikkelige friskusene som har jogget opp fjellet i mørket for å komme før bussene. Køen er ganske lang, og Saul formaner oss til å stå opp slik at vi er klare til å løpe. Bussen stopper….og alle går ganske rolig av å stiller seg veloppdragent i køen. Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet..

Vi får etter stemplene som gir oss tilgang til Waynapicchu, og Saul leder veien inn til selve byen. Jeg tror ingen av oss kommer til å glemme det første synet av Machu Picchu. Omkranset av frodige daler og fjell, og med Waynapicchu i bakgrunnen, ser vi utover inkabyen i det gryende morgenlyset.

Vi henger der en stund og tar bilder, mens solen stiger over fjellene. Etter hvert leder Saul oss rundt på området, og forteller oss om stedets historie og kulturarv. En del av fakta vi husker:

-MP ble forlatt av Inkaene grunnet frykten for at byen skulle bli funnet og erobret av Spanjolene. Vegetasjonen i området vokste slik at det etter hvert dekket byen, som dermed ”forsvant”.

-Byen ble gjenoppdaget av den Amerikanske forskeren Bingham i 1911 på sin første ekspedisjon. En ung gutt fra en lokal stammefamilie viste Bingham noen av det øverste trinnene til MP, men på det tidspunktet ante ikke Bingham hvor stor byen var på grunn av den tykke vegetasjonen. Bingham returnerte med en rekke Amerikanske forskere i 1912, og igjen i 1914, og byen ble utgravd i sin helhet.

-I dag er byen en enorm inntektskilde for Peru, og besøkes av et uttallig antall turister hvert år. Vi hadde på forhånd hørt rykter om at MP skulle stenges på ubestemt tid neste år, men Saul fortalte at dette kun var et triks for å få folk til å valfarte til byen i den troen at det er ”now or never”. Peru har ganske enkelt ikke råd til å stenge byen annet enn i meget korte perioder for vedlikehold

-65% av byen er original, mens 35% er restaurert

-Det strides om hva slags type by Machu Picchu egentlig var for Inkaene. Det finnes en rekke teorier: byen var et religiøst senter (noe som kan underbygges av at det var et stort antall templer i byen), byen var et feriested for Perus kongelige, eller at MP ganske enkelt var som enhver annen by, bare bygget på en spektakulær beliggenhet.

-Byen hadde ca 400 innbyggere.

-Idag er Machu Picchu en av «The seven new wonders of the world»

-Hele byen er bygget av granitt, som finnes i stort antall i området.

Etter at Saul har gjort seg ferdig med touren av området, takker vi han for all veiledning, informasjon og bistand i løpet av de siste fire dagene og tar farvel med han. Deretter har vi tid til å utforske på egen hånd, men vi finner ut at vi må ha en rask matbit før vi bestiger Waynapiccchu. Dette blir nesten skjebnesvangert, man kunne begynne på bestigningen av fjellet mellom 10 og 11, og kommer man for sent er det ingen kjære mor. Vi kaster i oss et par peruvianske pølser, og løper rundt i labyrinten Machu Picchu- og ankommer på slaget 11. Vi signer inn, og deretter er det bare å klatre. Det er ikke langt å gå, men veldig bratt. Saul har på forhånd advart oss om å gå forsiktig, det er fint mulig å falle i bakken ganske hardt her. Vi kommer oss opp uten de helt store problemene, tre dager med fjelltrekking bak oss gjør at Waynapicchu ikke framstår som den store utfordringen. Unntaket er den helt siste biten, stien oppover er veldig bratt og vi må delvis dra oss opp med et tau festet på toppen.

På toppen møter vi en del av jentene fra Team Lares, og vi slapper av med ryggen mot fjellet og solen i ansiktet. Utsikten er ikke til å kimse av: vi kan se snødekkede fjell i det fjerne, frodige grønne daler, og elver som snirkler seg rundt de nærliggende fjellene. Det var avslappende å være så høyt oppe, man følte nesten at man lå på en sky ettersom vi var så nære himmelen.

Foruten dette ser vi selvsagt Machu Picchu, selv om det er vanskelig å se de finurlige detaljene i byen fra denne høyden. Til slutt må vi ned, vi har en buss vi skal rekke. Maria har en smule høydeskrekk og gruer seg litt til turen ned. På det bratteste går hun på alle fire nedover, men etter at denne delen er forsjert kan vi gå på to bein og resten av turen går knirkefritt.  Når vi har kommet ned til MP igjen har jeg muligheten til å ta det ultimate bildet- en kul liten alpakka står og gresser (det var plenty med alpakkaer og lamaer som reket rundt på området) med noen flotte trinn i bakgrunnen, og jeg drar fram kameraet. Idet jeg zoomer inn reiser alpakkaen seg opp i perfekt positur, men da jeg trykker tar ikke kameraet bilde. Fullt minnekort! Og så løper alpakkaen av gårde. Pokker heller…

Vi er på dette tidspunktet ganske dehydrerte. Dagen begynte kjølig, men når solen kom frem ble det direkte knallvarmt. Vi kjøper vann og powerade og stikker mot bussholdeplassen. Vi har brukt litt for mye tid, og 14:30 bussen vi skulle sitte på er kjørt. Det gjør ingenting, det går busser herfra hele tiden, da turistene strømmer til og fra i store kvanta. Det var definitivt bra at vi ankom MP tidlig, siden det var langt færre folk der da, og man kunne utforske byen uten å bevege seg rundt som sild i tønne. Vi hadde relativt store forventninger til Machu Picchu, og vi anså klart disse som innfridd. Det er vanskelig å si nøyaktig hva som gjør dette sagnomsuste stedet så spesielt: historien, arkitekturen, landskapet- sannsynligvis en kombinasjon av alle disse aspektene. Vi var ihvertfall svært fornøyde med å ha opplevd Machu Picchu, og kommer aldri til å glemme denne opplevelsen..

Trekking i Andesfjellene- Lares Trek

Etter at vi hadde gjort oss ferdig med Nasca, sto nå Cusco for tur. Over 3000 meter over havet og base for vår tur gjennom Andesfjellene mot Machu Picchu, den forsvunnene (og selvsagt, i senere tid- oppdaget) Inka-byen. For å komme oss til Cusco måtte vi ta buss i omtrent 14 timer. I utgangspunktet hørtes dette greit ut, vi hadde jo tross alt tatt 17 timer fra Sao Paulo til Foz du Igauzo på strak arm. Det skulle i midlertidig vise seg at denne ruten ikke var fullt så enkel. Fra omtrent første minutt begynte veien å svinge kraftig, noe den gjorde i de neste 14 timene. Sist jeg kastet opp på et transportmiddel var da jeg skulle hoppe i fallskjerm med kraftig bakrus, sittende på et gyngende småfly, mens min hippie fallskjerm-instruktør pratet hull i hodet mitt. Denne gangen hadde jeg verken bakrus eller hippie, men dårlig ble jeg likevel. Maria sover gjennom mesteparten av turen og klarer seg relativt bra, jeg er derimot et vrak da vi ankommer Cusco rundt 12-tiden. Vi kommer oss til hotellet vårt, og blir umiddelbart servert Coca-te. Vi drakk dette med glede, siden noen kanadiere vi kom i snakk med i Nasca anbefalte og forsikret oss om at dette ikke var farlig.  Drikking av coca-te og tygging av coca-blader, skulle vise seg å bli en vanlig aktivitet for oss de neste dagene. Coca-blader brukes til framstillingen av kokain, men i sin tørkede bladform blir man ikke høy på dem. Det er derfor ikke noe poeng å dra med seg en håndfull coca-blader på innerlomma for å dele ut til gold-digger damene på La Belle Sole. Derimot har coca-bladene den effekt at de motvirker høydesyke, en potensiell konsekvens av fysisk aktivitet på en slik høyde. Høydesyke kan resultere i bla. Hodepine, kvalme og oppkast, svekket matlyst- og i ytterste konsekvens kan det være livsfarlig. Med tanke på at vi skal av gårde allerede neste dag, tar vi det derfor rolig, og sitter på hotelrommet og knasker coca-blader. Vi må allikevel ut et par turer, for det først på et briefing-møte for turen (der vi blir introdusert for våre guider og fellow trekking-entusiaster). Resten av gjengen virker ålreit, en del britiske jenter, et amerikansk kompispar, et morsomt mor/datter team fra Australia, og et par stykker som reise alene. Noe av det første fyren fra California spør meg om er:

”So, do you smoke weed?”

Videre så forstår vi ut fra briefingen at vi nok er litt underutstyrt. Morten har ikke jakke, lue, eller tursko, Maria mangler også sistnevnte. Vi gjør derfor disse innkjøpene, og rasker også med oss to kule gensere strikket av alpaca-ull. Vi kommer oss tilbake til hotellet for å legge oss så tidlig som mulig, vi må nemlig opp kvart over 3 påfølgende morgen…

Neste morgen blir vi hentet rundt halv 5 på hotellet og drar av gårde i en minibuss med de andre deltakerene. Vi kjører i noen timer, og ender opp i en liten landsby ved navnet Quishuarani, som er startstedet for turen vår. Etter en kjapp frokost blir vi introdusert for teamet som skal forhindre oss turist-gringoer i å krepere i Andesfjellene: dette teamet inkluderer 5-6 bærere, en kokk og våre to hovedguider (Valentino og Saul).

Team Lares

Etter litt teambuilding, begynner vi vår stigning oppover fjellet. Det er påfallende hvor fort man blir sliten når man går oppover i fjellene i den høyden vi er i nå (rundt 3700 m), og det blir mange pauser underveis. Folk får gå i sitt eget tempo, og man venter alltid på sistemann, slik at det blir en del spredning i feltet. På veien er det flust med lamaer og alpakaer, som vi selvsagt hilser på.

Vår venn

Vi hviler ved en innsjø, før vi begir oss ut på dagens tøffeste utfordring, en relativt bratt stigning dekket i snø.

Hvilepause med innlagt skolering i Peruviansk historie

Det må allikevel påpekes at vi var veldig heldige med været. I de fem dagene før turen vår hadde det regnet mye, og vi hadde så godt som kun blå himmel og strålende sol alle dagene på turen. Vi får til slutt karret oss til toppen, med tung pust og slitne kropper. Utsikten er nydelig, vi ser snødekkede fjelltopper, innsjøer og dalfører.  Vi tar bilder, men må komme oss av gårde igjen, vi er sultne og lunsj venter nedenfor snøen på den andre siden av fjellet.

Ikke en photoshop, jeg lover

 

Etter en time til kommer vi til vår ad hoc base- resten av teamet har løpt i forveien og rigget opp telt til do, matlaging, og spising. Jeg syntes det er viktig å poengtere at maten vi fikk var næringsrik og god, spesielt tatt i betraktning av hvor vi faktisk var. Knapt et menneske i mils omkrets, ingen bebyggelse – kun mose, trær, snø, fjell og innsjøer. Men teamet bar altså med seg alt som trengtes til matlaging og overnatting (dog hjulpet av en gjeng med esler), og i løpet av de neste dagene spiste vi tradisjonell peruviansk mat som gresskarsuppe, fyllte søtpoteter, stekt ørret og kylling, ris med grønnsaker, bakt chilli og diverse salater til lunsj og middag. Maten smaker herlig og vi setter av gårde mot vår base-camp for dag en, stedet vi skal overnatte. Et par av turgåerene er nå blitt slått ut av høydesyken, har kraftig hodepine og kaster opp. Vi klarer allikevel og komme oss til base-camp, noen timer unna. Der venter det varm coca-te på alle, og middag om noen timer. Nå begynner i midlertidg også jeg å merke litt til høydesyken, til tross for at jeg har spist enorme mengder med coca-blader de siste timene (guidene beroliget meg med at man ikke kunne ta noen overdose på dem, det verste som kunne skje var at man slet litt med å få sove). Selv har jeg ingen matlyst og pirker i maten. Maria (med sin astma) føler seg heldigvis helt fin. Gjengen er i godt humør, men vi trekker oss tilbake tidlig, jeg er ganske skutt. Vi sover i telt, og teltet er ganske så kaldt. Tross superundertøy på kroppen og at vi kryper dypt inn i soveposene våre sliter vi med å sove. Det er egentlig like greit at vi blir vekket kl 5 neste morgen, for noe særlig søvn fikk vi ikke uansett.

Etter at vi blir vekket med en varm kopp coca-te i teltet, er det frokost, før vi så skal begynne den tøffeste av dagene på trekken. I dag skal vi forsere flere fjelltopper, og traske over 20 km (dette høres ikke langt ut, men på 4000m høyde er det utfordrende og er i tillegg dobbelt så langt som første dagen). Før vi begynner selve trekken, vil guiden at vi skal besøke en lokal familie som bor på fjellet. Vi får komme inn i huset deres, som ikke akkurat kommer til å bli vist på MTVs Cribs med det første. Gulvet er av jord, veggene er dekket av sot, og hele bruksarealet er neppe større enn ti kvadrat (som inkluderer kjøkken, stue og soverrom i ett). På utsiden ser Maria en liten lokal gutt på 3-4 år som står og fryser, og vil fryktelig gjerne adoptere han.

Vi drar videre, og kommer etter noen timer til en fjelltopp der vi hviler en stund og spiser pistasjnøtter. Maria merker ikke noe til astmaen, og skulderene hennes kjennes bedre enn til vanlig, hun må medgi at Mortens mor muligens har et poeng når hun sier at frisk luft løser de fleste problemer.

En del lokale unger følger etter oss, og sier sjenert ”hei” (ok, strengt talt sier de ”hola”) når vi hilser på dem. Mulig de syntes det er artig med gringoer, mulig de bare vil ha godteri- who knows. Søte var de i hvert fall.

Vi er småslitne da vi kommer fram til lunsjstedet, og de to høydesyke fra dagen før har måttet blitt transportert på esel fram dit. Spesielt den unge britiske jenta har det ikke bra, hun kaster opp alt hun spiser eller drikker, og er i fare for å blir skikkelig dehydrert. Det er ikke akkurat så mye vi får gjort med det heller; vi er høyt oppe i fjellene langt unna leger og sykehus, og guidene har heller ikke noe radiosamband, samtidig som det ikke er mobildekning der vi er. Skulle det skje noe alvorlig, ville det vært problematisk for å si det mildt. Heldigvis er både Maria og jeg i god form i dag, og spiser en solid lunsj. Den trenger vi for nå kommer turens tøffeste utfordring, en forsering av en fjelltopp på 4600 m høyde, og påfølgende nedstigning som bør utføres slik at vi er er i basecamp før det blir mørkt (rundt kl 18). Etter en hvilepause ved bunnen av fjellet der solen steker oss, må vi opp mot det kalde og begynner forseringen. Det går sakte, men vi kommer oss opp med en del hvilepauser.

Etter den obligatoriske foto- sesjonen, begynner nedstigningen. Maria og jeg møter etter hvert gutta i teten, som har hørt fra de peruvianske bærerne at det kun er rundt 5 minutter igjen før vi er på basecamp. Vi runder hjørnet og innser at dette var lureri, ødemarken strekker seg framfor oss så langt vi kan se. Maria begynner å bli veldig sliten og har lyst til å legge seg ned. Med mørke raskt på frammarsj finner vi ut at vi nok bør gå videre. Vi trasker og trasker, over stier og elver, mellom bakkar og berg, men solen går ned før vi er framme. Valentino guider oss gjennom mørket det siste kvarteret, og til slutt tramper vi inn i basecamp, så slitne som vi har vært på temmelig lenge. Vi er litt smådeppa, det er mørkt og kaldt i teltet, det blåser som et lite helvete og vi er sultne og utslitte.Men det snur fort! Vi får glovarm coca-te på ”døren”, og om ikke lenge er det klart for middag. Vi gafler i oss en solid mengde med peruviansk ”comfort food”, og føler oss bedre. Humøret stiger ytterligere da vi får vite at det blir en bonfire på campen. Det var væravhengig om vi kunne tenne bål eller ikke, men heldigvis lot det seg ordne. Noen av gjengen er slitne/høydesyke og har lagt seg allerede, men resten av oss samler oss rundt det sprakende bålet og varmer oss, der vi prater med hverandre, ser på den klare stjernehimmelen og drikker en te som Saul garanterte ville sørge for at vi sov som unger i teltene våre (ingrediensene var teblader, sitronjus, honning- og rom). Vi runder av en veldig hyggelig kveld, og fyller opp flaskene våre med kokende vann, og plasserer disse i bunnen av soveposene våre. Dette sørger for at føttene våre holder seg varme i nattens mulm og mørke, noe som hjelper veldig med å sove. Om det var maten, den lange turen vi hadde bak oss, teen med rom, eller en kombinasjon av alle disse vites ikke, men vi sover begge tungt og lenge. Når leggetid er kl 21 om kvelden, så er en vekketid på 07 om morgenen ren luksus, og de aller fleste er fornøyde og uthvilte om morgenen.

Rene er vi derimot ikke; om morgenene setter crewet ut en liten bolle med lunkent vann og en såpe, men det er begrenset med mulighet for noen reell vask av annet enn ansikt. Jeg har ikke byttet et eneste plagg på hele turen, og lukter sikkert som en landstryker fra Moss. Maria har derimot bannet og hutret seg gjennom diverse iskalde klesskift i teltet, og lukter nok marginalt bedre.

Vi begir oss ut på det som reelt sett er turens siste trekking dag (den fjerde dagen består av besøket til Machu Piccu og blir dekket i neste innlegg), og dagens tur er bare kos til sammenligning. Vi har begge noen gnagsår på føttene fra våre nye sko, men formen er fin, og vi skal kun gå nedover- nedover mot den Hellig Dalen til Inkaene. Solen skinner og snøen forsvinner i takt med at vi kommer lavere og lavere.

Til slutt hører vi lyden av biler, og da har vi kommet fram. En god lunsj under en stekende sol (jeg fikk en flott ring med solbrent hud rundt nakken) inntas, og vi sier farvel til mesteparten av crewet (bærerne og kokken) som har gitt oss såpass god støtte under hele reisen. De får en solid runde applaus, og tips samlet inn fra alle oss turgåerene. Kun hovedguiden Saul blir med oss videre, og vi hopper på bussen til Ollantaytambo, en gammel inkaby (nå overlesset med turisme) hvor vi skal ta toget fra. Toget går til Aguas Calientes, som får navnet sitt fra de varme kildene den er kjent for. Aguas Calientes er da også vårt siste stoppested og base før dagsturen til Machu Picchu. Togturen (som går gjennom ”The Sacred Valley of the Incas”) tar omtrent 1.5 timer, og vi ser mye flott landskap på veien. Vi skal overnatte på hostel denne natten, og førsteprioritet for alle er en varm dusj. Jeg følger rådet til det kanadiske paret vi møtte i Nasca og river av meg klærne og kaster meg i dusjen fortest mulig- mengden varmtvann på hosteller varierer! Jeg dusjer kjapt og kommer meg ut slik at Maria skal få vasket seg også, men vannet blir kaldt nesten umiddelbart da hun går inn i dusjen. Slikt blir det selvsagt ikke godt stemning av, men heldigvis har vi et ess i ermet. De varme kildene som byen er oppkalt etter pumpes inn i offentlige bad, hvor man kan nyte stjernehimmelen over deg mens musklene dine løses opp av det varme (og noe spesielt-luktende) vannet. I likhet med de fleste i gruppen tar vi turen dit, og nyter å være varme og (relativt) rene for første gang på noen dager. Etter retur på hostellet, blir vi briefet av Saul om planen for morgendagen. Det å få det meste ut av et besøk på Machu Picchu er nemlig ingen spøk, og krever en viss innsats. Dette får dere vite mer om i neste innlegg!

Lares Trek ga oss mye god mosjon, et økt antall røde blodceller og innsikt i Peruviansk historie og kultur. Vi fikk også se mye fantastisk naturlandskaper, det kan ikke trekkes i tvil at Peru fra naturen side er et svært vakkert land, med alt fra ørken (se forrige innlegg), jungel, fjell og daler.

M&M

Mumier i Nazca

To timer fra Ica og Huacachina ligger Nazca. Byen er kjent for Nazca Line, som er en flytur i Nazca ørkenen der man kan se gigantiske sandsymboler som ble oppdaget tilfeldigvis av en antropolog for relativt kort tid siden. Vi hadde tenkt å ta denne flyturen, men etter å ha hørt prisen sto vi over dette. Vi ble fortalt at prisen hadde steget det siste året etter at en pilot under en flytur hadde fått hjerteinfarkt. Turoperatørene fant ut at det var smart med to piloter – noe vi ikke kan si oss uenige i.

Vi valgte å se flere mumier i ørkenområdet Chusilla, et område fylt med restaurerte Inka-graver fra mange tusen år tilbake.

I tillegg fikk vi vite hvordan inkaene laget krukker i keramikk og hvordan man utvinner gull i Nazca. De to sistnevnte er to vanlige jobber i byen.

Ellers minnet byen om en thaiby: markeder, mini taxier, masse folk, piratkopier og gatemat.

Morten var i dårlig form i Nazca (forkjølelse) så vi gjorde ikke så mye annet enn å dra på den ene turen og gå litt i byen. Viktig å bruke ordentlig tid på å bli frisk, spesielt før den utfordrende bussturen fra Nazca til Cusco. Nasca var ikke det helt store for oss, men under sigthseeing turen utvekslet vi erfaringer med noen hyggelige kanadiere som ga oss tips for blant annet høydesyke i Cusco, gode restauranter i samme by og serverdigheter i Medellin.  Nazca var også praktisk for oss å besøke, siden detgår busser der i fra til Cusco. Og Cusco er da også neste stopp!

M&M

Lima – Ica – Huacachina

Uten å ha forhåndsbestilt overnatting, buss, og større aktiviteter er research en del av turen. Vi bruker fort en halvdag for å orientere oss geografisk i det landet vi skal til, sjekke været, korrespondere med hosteller, flyselskaper og reisebyråer. Når det gjelder Peru er Machu Picchu det eneste vi visste vi måtte se. Før vi kan ta flyet fra Buenos Aires til Lima bør vi sette oss ned for å bli enige om hva vi ønsker å se og oppleve i dette landet. Peru er et land med mye fjell og veiene er ikke kjent for å være spesielt gode – dette er noe vi må ta i betrakting. Ufrivillig må vi prioritere enten Puno med Lake Titicaca eller Huacachina med sandsurfing. Vi har flybillett fra Lima – Bogota og har også forhåndsbestilt flybillett Lima – Cusco og Cusco – Lima, siden vi ble anbefalt å ta fly i stedet for buss. Vi er derfor avhengig av å være i Cusco og Lima på bestemte datoer og tiden tilstrekker ikke til at vi kan besøke begge stedene. Vi blir fort enige om at Huacahina og strandsurfing er noe som passer oss bedre enn Lake Titicaca. Vi er begge glade i sport og aktiviteter så flybilletten fra Lima – Cusco får så være: Vi tar bussen til Cusco på et senere tidspunkt i stedet.  Dette er også mye bedre i forhold til været i Cusco. Vi unngår regn og får i stedet masse sol!

Vi ankommer Lima etter midnatt og har dagen før forhåndsbestilt et billig hostel ikke langt fra busstasjonen. Ica ligger ca 4 timer unna Lima, så bussturen er null stress.

I Ica er det deilig og varmt, en stor glede for oss da vi kommer fra kalde Argentina. Nå kan vi endelig gå i shorts og t- skjorte igjen. Ved busstasjonen møter vi en ivrig og serviceorientert taxi sjåfør som blir vår private sjåfør for dagen. Vi besøker først Ica museumet for å få informasjon om historien og kulturen til landet vi er i. Informasjonen er matnyttig, vi lærer litt om Wari og Inka befolkningen og ser på gamle mumier. Det er første gangen Maria ser mumier og hun synes det er veldig fascinerende, selv om det var litt kvalmt på begynnelsen.

Etterpå blir vi kjørt til Huacachina som ligger kun ca 15 min unna Ica. Vi har ikke booket overnatting i Huacachina, men regner med det kommer til å være en flust med hosteler der. Vi har rett, det er null problem å finne overnatting. Etter luksusopphold i Argentina er vi nødt til å bo billigere i Peru.

Huacachina er en oaseby og hovedattraksjonen der er sandsurfing og kjøring i dune-buggies. Vi drøyer aktivitetene til dagen etter. Vi spiller i stedet flere runder med sjakk (Morten vant overlegent alle gangene, selv om Maria begynte å få til noen gode strategier etter hvert). Vi legger oss tidlig for å være opplagte til en actionfylt dag. Det var smart å starte dagen tidlig før det ble for varmt, for å gå i sanddyner er hardt og med sol hadde det vært ubehagelig. Vi leier sandboards til 10 soles (ca 20 kr) og tar noen runder nedover. Vi orker ikke for mange turer for det er slitsomt å gå opp hver gang. Bindingene er for store for Maria, siden hun har miniføtter så selv med snowboard kunnskaper må hun bruke boardet som akebrett. Det gjør ingenting, for brettet går kjempe fort på strand! Vi finner barnet i oss, aker, ler og har det kjempe gøy! Vi tar oss også tid til å beundre oasen (Huacachina) og naturen rundt. Det er første gang for begge å være i ørken på denne måten så vi er begge svært fascinerte.

Resultatet av sandsurfing!

Hvile litt mellom øktene

Sent på ettermiddagen er vi med på en dune- buggies tur. Turen skal vise seg å være noe av det morsomste vi begge har vært med på. Et minne for livet. Jeg elsker fart og håpet dune-buggien ville kjøre minst 80 km/t. Jeg tenkte ikke over at farten ville virke mye raskere på stranddyner, men det var den jo. Det var som å kjøre berg og dalbane, bare at sanden dekket for utsikten så vi visste ikke når det kom en bratt nedoverbakke eller ikke. Sjåføren vår var rå, spant rundt og gasset på i nedoverbakkene. Vi prøvde å filme underveis, men dette var helt umulig da vi hadde nok med å holde oss fast. Solbrillene til Morten fløy av gårde, flip flopene til Maria falt av føttene flere ganger og vi ble sugd bakover av vinden.

Underveis stoppet vi opp for sandsurfing. Vi visste ikke at dette var inkludert så ble en smule overrasket, men blide da sjåføren hadde tatt med sandbrett for oss. Vi prøvde oss på flere bakker og bakkene fikk en økende stigning. De tre siste bakkene var sinnsykt bratte; Vi måtte le av bakkene vi hadde prøvd på egenhånd i dag. De var ingenting i forhold! Vi lærte også nå at det var bedre å ligge på brettet akkurat som ved bodysurfing enn å sitte på dem som akebrett. Med denne liggestillingen gikk det raskere (selv om vi synes det gikk fort nok før i dag) og vi fikk mindre sand i ansiktet. Ulempen er at det var lett å skade fingrene, magen eller kneet- noe flere opplevde. For Maria som har høydeskrekk hjalp det lite å se alle som ble skadet av å kjøre utenfor. Jeg sto lenge på toppen, så nedover bakken og fikk mer og mer vondt i magen. Det var en periode der jeg vurderte å sette meg i bilen (noe mange gjorde etter hvert), men lot meg ikke stoppe av frykten- noe jeg er svært glad for nå. Etter å ha kjørt ned den første bratte bakken fant jeg ut at det ikke var så ille som det så ut som, i tillegg at det var mer nervepirrende å stå og vente på å kjøre enn faktisk å gjøre det. Morten derimot la seg på brettet og kjørte ned uten å nøle, selv om det var han som fikk fingeren skadet og begynne å blø. Mens vi sto på toppen av den bratteste bakken gikk solen ned og Morten fikk med seg en nydelig solnedgang. Maria la ikke merke til denne før vi satte oss i bilen igjen, men fikk den heldigvis med meg jeg også. Turen varte i to timer og tiden gikk kjempe fort! Vi var ganske så oppstemte og høye av adrenalin da vi kom tilbake til hostelet. Vi roet oss ned med en runde sjakk før vi la oss: klare for å rekke en tidlig buss til Nazca dagen etter.

På ranch i Argentina- San Antonio de Areco

Et opphold på en ranch (estancia) i Argentina var noe som hadde stått høyt på begge våre ønskelister da vi planla turen. Vi begynte først å se på alternativene da vi ankom Buenos Aires, og det viste seg raskt at det var temmelig dyre saker. I utgangspunktet hadde vi sett for oss en 3-4 dager til å leve ranchlivet som wannabe-gauchoer (navnet for cowboyer i Argentina). Prislappen tatt i betraktning måtte det holde med en hel dag og natt. Videre så viste det seg at det fantes to hovedtyper rancher:

1)      De som var drevet som rancher (fordi de i praksis er det), med en røffere stil og fokus på at gjestene skal drive med arbeidsoppgaver typiske for slike steder.

2)      Rancher som fokuserer mer på comfort, god mat og avslappning i settingen av en ranch.

Vi var egentlig ikke så mye i tvil at sistnevnte alternativ passet oss best, og flesteparten av de ”seriøse” estanciaene lå uansett for langt unna, mange av dem i området Cordoba som ville ta oss 15-20 timer å nå.

Rancho relaxo it is! (Simpsons referanse). Vi sender mailer til diverse forskjellige ranch-kandidater, men det viser seg at mange av dem er stengt, det er tross alt vinter i Argentina. I midlertidig får vi kjapt svar fra et sted som heter La Bamba, som er lokalisert i den lille byen San Antonio de Areco, ikke langt utenfor Buenos Aires.. Vi begynner strengt talt å få ganske dårlig tid, så vi hopper på muligheten til å booke vår ranchopplevelse her.

Det angret vi ikke på et sekund. Bussturen tok rundt 90 minutter, og var selvsagt en piece of cake etter 17 timer i strekk på buss tidligere på turen. Vi ankommer San Antonio de Areco, og blir som avtalt hentet av en representant for La Bamba, Guillhermo (slakter sannsynligvis stavingen av navnet hans, men han kommer ikke til å lese denne bloggen så det får bare være). Underveis gir Guillhermo oss en kort innføring i historien til området. Han informerer oss også at vi har vært veldig heldige, ikke bare er været nydelig for første gang på mange dager, men en stor gruppe avbestilte i går sitt opphold på La Bamba. I praksis innebar dette at hele ranchen, med sine mange mål, flotte natur og bemanning med kokk, servitrise, gauchoer og det hele- sto utelukkende til vår disposisjon! Dette kan vi bli vant til. Vi kjører en ekstremt gjørmete og dårlig vei i ti minutter før vi svinger inn mot porten til La Bamba. Der vi fikk en velkomst ulik noen jeg noensinne har fått, og kanskje kommer til å få.

Idet bilen svinger inn mot porten kommer en av de ansatte ridende på hest for å åpne den. Deretter traver han langs bilen vår mens den cruiser ned den flotte veien inn mot selve ranchen. På høyre side en polobane (de var helt bananas etter polo der, og var veldig opptatte på at vi skulle studere pokalen de hadde vunnet i 2009 i en eller annen polo-turnering), på venstre side frodig grønt gress og gamle høye trær, og enda lengre til venstre pampasen (slettelandskapet der gauchoene regjerer). Foran oss er selve ranchen, en flott bygning i rødt og hvit, på en smakfull måte integrert blant alt det frodige grønne. Bilen stopper foran hovedinngangen, og vi blir introdusert for stedets eier, Fay. Hun introduserer oss for personalet, deriblant kokken Federico. Han var unektelig noe uheldig med utseendet, men han viste seg som en fantastisk kokk, og en utrolig hyggelig person.

Vi blir geleidet inn på administrasjonsrommet for å fikse noen formaliteter ( vi må jo tross alt betale for detta gildet også), men vi kunne selvsagt ikke sitte der uten å få noe å knaske på. Federico kommer styrtende til med to glass hvitvin, og et trefat der han har dandert chorizopølse, serranoskinke og flere smakfulle oster, en slags bebudning over hvor mye godt vi kom til å proppe i oss i løpet av 24 timer.

Etter dette fikk vi en omvisning av Fay på området og de diverse rommene på ranchen. Her fantes det hobbyrom (snooker, enorm flatscreen tv, DVD-spiller), massasjerom og en saloon med en enorm peis (og tilhørende enorme vedkubber), dekorert med tunge møbler i mørke farger, store hvite kubbelys, og selvsagt diverse cowboy/gaucho-effekter. Con te Partiro av Andre Bocelli velter mot oss idet vi ledsages inn i hovedstuen, der vi skal innta kveldens middag.

Saloonen vår!

Vi tar det litt med ro på rommet (de var også såpass geme at de oppgraderte rommet vårt, at no added price) før lunch. Lunchen ble inntatt med våre verter Guillhermo og Fay på en trebord i hagen, i den strålende solen som varmet selv en lett frossen Maria. Dette måltidet skulle vise seg å være et av de beste jeg har spist noensinne.

Først fikk vi servert salat og poteter, og sultne som vi var tok vi en solid porsjon av begge. Men det drøyet litt med kjøttet. Hvor ble det av? Hadde vi kommet på en pokker hippie, vegetar-ranch. Jeg er nesten på gråten innvendig, men så letter mitt hjerte seg. Ut kommer servitrisen med et enormt fat med rykende kjøtt: spicy chorizopølser, blodpølser, oksekjøtt. Vi fyller våre mager og er fornøyde. Guillhermo spør oss hvordan vi liker biffen vår. Jeg antar at han spør i forhold til middag, men i løpet av kort tid kommer de jaggu med den møreste filet mignon jeg noensinne har spist. Den faller fra hverandre bare du tar på den med kniven og er usannsynlig saftig og perfekt grillet. I tillegg får vi ”flake” av svin, som er sprøtt, salt og utrolig godt. Magen min sender fåfengte signaler til hjernen min om at den har fått nok, jeg kjører på. Til slutt må jeg stoppe inntaket av kjøtt, men da ruller det selvsagt ut desserten, en hjemmelaget crepe fylt med karamell, med hjemmelaget vaniljeis på toppen. Fortreffelig. Federico er et geni, vi er ikke i tvil. Vi tar hvert vårt glass med rødvin og tar en spasertur rundt på området for å fordøye litt…

Vårt lille krypin under oppholdet, kun noen meter fra hovedbygningen

Ranchens labradorer og jeg ble fort venner

Etter at maten hadde sunket, var det på tide å prøve oss på riding. Ingen av oss har peiling, og jeg misliker egentlig hester. Vi kommer oss begge på, men min hest bare spinner rundt og rundt. Har jeg fått en defekt hest? Maria sin hest oppfører seg jo fint. Det viser seg at jeg holdt remmen feil. Jeg retter opp i feilen og ledsaget av en gaucho trasker vi (sakte) ut på pampasen. Marias hest slår seg etter hvert litt vrang (hun påstår at den knurrer mot henne) og hun blir bundet til gauchoen sin hest slik at det skal bli orden i sysakene. Jeg kunne saktens trengt det samme, for hesten min er heller ikke særlig glad i meg. Han stopper og spiser ting fra trær og busker og prøver litt halvhjertet å bite meg. Etter hvert kommer vi i midlertidig i rytmen, og får oss en veldig fin tur på slettelandskapet rundt ranchen.

Vi returner, og nå skal vi nyte solnedgangen. Utenfor saloonen har La Bamba crewet rigget opp te, kaffe og kaker på et langt trebord, og vi sitter inntullet i pledd og observerer solnedgangen over ranchen mens vi nipper varm drikke.

Maria i solnedgang

Etter dette finner vi ut av vi må utnytte en del av rommene på ranchen, så vi beveger oss inn i saloonen for å lese litt. Deretter bærer det av gårde til hobbyrommet, der vi spiller snooker, og bruker DVD-spilleren til å se opptak av oss selv i båt på vei inn i Iguazo-fossen. Federico kommer sprettende og lurer på om vi vil ha en drink. Kjernekar han der altså. Vi bestiller to gin tonics, og han kommer kjapt med disse, samt en ny ladning med ost, pølse og skinke på trefat. Det er utrolig godt, så selv om middagen er nært forestående momser vi en del allikevel. Maria er ikke så glad i gin og tonic, men denne var svært smakfull. Vi slapper litt av på rommet, og så der det tid for middagen. Vi har hele spise salongen for oss selv og bemanningen har virkelig gjort en god jobb med å gjøre middagen til en romantisk aften. Igjen, tunge trebord, hvite kubbelys overalt, rolig klassisk musikk spilles subtilt fra det andre romme, og rødvinen flyter fritt. Tre flotte retter inntas (gresskarsuppe, innbakt kylling og sjokoladefondant med knekk), men vi gremmes over å ikke kunne spise opp alt. Magene våre klarer rett og slett fysisk ikke mer. Vi ruller til slutt ut av stuen og inn i vår svært komfortable seng for en god natts søvn. Crewet har selvsagt tent peisen slik at den spraker da vi ankommer!

Neste morgen er det frokost i saloonen, med en sprakende peis i ryggen. Maria har lyst til å ri igjen, så vi spør om det lar seg gjøre før vi drar. Det ordner Fay lett, og vi spretter opp på hestene igjen, med en smule mer selvtillitt en tidligere. Denne gangen går det ganske smooth: Maria slipper å være bundet fast til gauchoen sin hest, og vi prøver begge å drive hesten vår til galopp, noe vi faktisk også klarer. Hestene ignorer en del av det vi ber dem gjøre, men vi har definitivt bedre grep på ridingen denne gangen. Settingen kunne heller ikke vært bedre, med klar, frisk morgenluft, og en sol som akkurat har begynt å varme det duggvåte gresset. Når vi trer av hestene er eventyret over, vi må dessverre forlate La Bamba. Federico bærer sekkene våre til bilen, og Fay kjører oss til San Antonio. Oppholdet vårt var ikke langt, men uforglemmelig. Maria var fra seg over hvor romantisk det hele var, og maten var av en annen verden. Vi var sinnsykt heldige med alt fra vær til ekstra oppmerksomhet. Life is good!

M&M